Det dundrer og rister i hele kroppen og det går et gisp gjennom folk før jubelen runger ut over fjorden når steinspruten legger seg. Bli med vår kommunikasjonsrådgiver Cato W. Gustavson på reise til den eksotiske, norrøne øygruppen der NCC er i full gang med å bygge to undersjøiske tunneler.
Lukten av sprengstoff, gjørmete verneklær og sauer i veibanen på en forblåst og eksotisk norrøn øygruppe, var ikke hva jeg hadde i tankene da jeg for et halvt år siden takket ja til stillingen som kommunikasjonsrådgiver hos NCC.
Men joda, en tur til Færøyene, med sine 70 000 sauer og derav det passende norrøne navnet «saue-øyene», ble virkelighet da NCC hanket inn sitt tredje tunnelprosjekt på øy-nasjonen – en nasjon som med sitt indre selvstyre under den danske kronen opplever en eventyrlig vekst innen fiske, turisme og trolig snart også innen energisektoren.
Jeg er i bilen på vei mot Gardermoen for å fly til Bergen, for så å ta turen videre til Vágar lufthavn på Færøyene – en drøy time nord-vest for hovedstaden Tórshavn. Jeg reiser på egen hånd, men møter flere norske NCCere som også reiser ut i havgapet. Gjengen består av både funksjonærer og yrkesarbeidere – unge og godt voksne.
Flyturen gir meg ekstra tid til å lese meg opp på øystatens historie og severdigheter. Noe som kameraet mitt gleder seg til å fange. Jeg slår opp Færøyene på Wikipedia: «Nordmenn koloniserte øyene i tiden etter år 850. Dagens befolkning på rundt 50 000 innbyggere har norsk og keltisk herkomst.»
– Interessant, tenker jeg. Norske vikinger tok med seg treller sørfra.
Klar til strid
Flyet går inn for landing. Jeg drar frem kameraet og dokumenterer innseilingen. Det knipses noen blinkskudd før jeg omsider lander trygt på Vágar. En leiebil og en kort time senere er jeg midt i hovedstaden og sjekker inn på Hafnia Hotell. Dialogen ved resepsjonen går på feilfri norsk, med et hint av vestlandske dialektord jeg ikke har hørt andre steder enn i indre Sogn. – De husker sine røtter, tenker jeg.
Jeg tar en heistur opp og finner rommet mitt, vrir om en gammel jernnøkkel og lemper av meg en bag med verneutstyr, en dataveske og en ryggsekk med kamerautstyr. Jeg drar frem kameraet og er klar til strid – jeg tar en kjapp telefon til anleggsleder:
– Ingenting som skjer i dag, sjekk ut omgivelsene og vær litt turist. Første skuddsalve skjer ikke før i morgen ettermiddag.
Etter morgenritualet så pakker jeg sekken, hiver meg inn i bilen og tar den 50 minutter lange turen ut til tunnelprosjektet. Her møter jeg anleggslederen og noen av gutta jeg møtte på flyreisen inn fra Bergen. Dagens agenda presenteres og HMS troner øverst. Som det oftest gjør.
– Journalister lever for å få de aller beste bildene. No matter what. De går seg blinde på dette, og da er det vår oppgave å passe på dem. Det bare må vi gjøre. Vi må være strenge på sikkerheten. Basta.
Når det gjelder fjellsprengning, så er Norge trolig best i Norden. Da er det kanskje ikke så rart at det er nettopp NCCs norske organisasjon som har gått oppgaven med å gjennomføre dette tunnelprosjektet. Jeg møter likevel flere NCCere som selv er fra Færøyene. De forteller at de er glade for at de nå kan jobbe nærmere familiene sine, da de normalt pendler til NCC-prosjekter på det norske fastlandet. De snakker også varmt om tunnelprosjektet som færøyingene har ventet lenge på, og som vil ha flere positive ringvirkninger på lokalsamfunnet.
– Nei, nå er det dags. Du sitter på med meg.
Jeg setter meg i bilen til anleggsleder som tar oss opp til tunnelmunningen for en inspeksjon av området i lag med noen lokale radio- og TV-journalister. Jeg klarer å sikre meg noen lyd- og bilderettigheter. Anleggsleder blir intervjuet og flere NCCere som kommer til glisende sier at de hørt han på radioen i bilen på opp til prosjektet. Da kommer det nok mange folk hit og er det noe som gjør en sprengningsarbeider nervøs så er det store folkemengder.
Tiden er inne
Vi drar tilbake til prosjektkontoret. Vi ser en ferje langt ute på fjorden som er på vei inn. Lokalbefolkningen er på vei. Nå er skjer det.
Flere mørke biler kommer kjørende inn på prosjektkontoret. Politikerne har kommet, med et «hav» av journalister. Statsminister, samferdselsminister, ordfører. Alle hilser på hverandre, blir geleidet inn og blir briefet på hva som kommer til å skje. Ferjen ankommer havnen og en stim av forventningsfulle lokale færøyinger strømmer ut på kaia. Bussene fylles opp og setter turen opp til tunnelmunningen. Hvor alt er klart til å ta alle i mot.
Høytidelige taler, av samtlige ministere, en ordfører og en byggherre, men det er nok «talen» til NCC i form av en 40 kilos salve som huskes mest. Tiden er inne. Vi blir alle kjeppjagd opp veien bak sikkerhetssonen. Men sprengningsansvarlige er ikke fornøyd med hvor folkene står.
– Bak den hvite bilen. Alle sammen, kom igjen! Det skjer ikke noe før alle er bak.
Samferdselsministeren er den som får æren av å fyre av salven. Sirenen går. Det telles ned. Han nøler noe, virker usikker, men det går bra. Salven blir avfyrt. Det dundrer og rister i hele kroppen og det går et gisp gjennom publikum før jubelen runger ut over fjorden når steinspruten legger seg.
Dette er noe av det tøffeste jeg har vært med på til nå og jeg skjønner godt at mange ønsker å jobbe som tunnelarbeidere. Jeg gleder meg til den neste førstesalven når arbeidet på den andre tunnelen også snart settes i gang.
Vil du se filmen fra sprengningen, kan du klikke her!
